Den aller beste julegaven kom på forskudd i år!

I det nystartede Open Access-tidsskriftet Professions & Professionalism *) fra Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) oppsummerer Joron Pihl, professor ved lærerutdanningen, sitt Multiplisitets­prosjekt under tittelen «Literacy education and interprofessional collaboration”. Jeg omtalte dette samarbeidsprosjektet mellom skole og bibliotek i Buskerud, i marsutgaven, Elefanten i rommet, der jeg etterlyste et samarbeid mellom lærer- og bibliotekar­utdanningene ved høgskolen.

Joron Pihls konklusjoner er musikk i mine ører:

«Interprofessional collaboration contributed to qualitative improvements in literacy education and institutional development which supported development of student literacy.» […] «The study indicates that professionals engage in interprofessional collaboration when they develop a shared sense of purpose and object of activity as well as experience that collaboration improves the quality of professional work.» […] «If teachers and librarians learn to collaborate in their professional training, it is likely that they will collaborate in the workplace.» (mine uthevelser)

Jeg håper at hun, sammen med Ragnar Audunson, som har deltatt fra bibliotekarutdanningen, følger opp denne innsikten med initiativ til konkret samarbeid mellom profesjons­utdanningene ved HiOA (allerede på BA-nivå!) – og at bibliotekarutdanningen kjenner sin besøkelsestid.

Pihl & co. har dokumentert merverdien av profesjonssamarbeid i skolen når det gjelder lesetrening. Veldig bra, men kan vi la det bli med dette? Det finnes da flere viktige områder i skolen som man med fordel kan samarbeide om?

Ett skritt videre?

Mens Multiplisitetsprosjektet fokuserte på leseferdigheter – og i stor grad folkebibliotekets bidrag, kunne jeg ønske meg et nytt samarbeidsprosjekt (denne gang kanskje i bibliotekarutdanningens regi?) som fokuserer på kildebruk og informasjons­kompetanse, og der skolebiblioteket står i sentrum.

I lys av kommunale planer (les: Bærum) om å tømme skole­bibliotekene for bibliotekarer i den tro at bibliotekene kan fungere tilfredsstillende uten dem, mener jeg det vil være nyttig å få dokumentert hvilke resultater et samarbeid også på dette området kan føre til.

Bakteppet for ønsket er blant annet to bokutgivelser fra universitetsmiljøet som hver på sin måte peker på det mange kaller den norske ”kunnskapskrisen”. Den ene er Bjørn Vassnes’ bok Sokrates & sjøpungen – Flukten fra kunnskapen, den andre en antologi med bidrag fra (nesten) alt som kan krype og gå i norsk akademia: Bernt Hagtvet og Gorana Ognjenovic (red.) Dannelse: tenkning, modning og refleksjon.

Men hva har bøker om en eventuell krise i høyere utdanning med skolebibliotek å gjøre?

Skolebibliotek fra A til Å

Jeg har tidligere pekt på at det går en ubrutt linje fra skolebibliotek i grunnskolen til universitets- og høgskolebibliotek. Selv om skolebibliotek i grunnskolen har et betydelig innslag av folkebibliotek – med skjønnlitteratur for lesetrening og -glede, har grunnskolebibliotekene den samme rollen – som supplement til sine institusjoner – som universitets- og høgskolebibliotek har. I begge tilfeller skal bibliotekene bidra til å utvide elevenes/studentenes kunnskapsunivers og nysgjerrighet på ny viten – samt deres kritiske sans i forhold til informasjonskilder.

Det er derfor min påstand at grunnlaget for det kunnskapsregimet som til enhver tid rår i høyere utdanning, legges i grunnskolen. Det er kanskje her vi finner den egentlige krisen?

Et kunnskapsløst folk?

De to bøkene jeg har latt meg inspirere av, har svært forskjellig fokus. Mens Hagtvet og hans medskribenter primært går løs på den såkalte Kvalitetsreformen, som av mange heller sees som en kvantitetsreform – en logistisk konstruksjon for raskest mulig gjennomstrømming av flest mulig studenter, er Vassnes’ opptatt av hvordan naturvitenskap og realfag er blitt skjøvet til side av en ”politisk korrekt” dreining mot humaniora og samfunnsfag de siste tiårene.

Disse hovedtrekkene er for så vidt på siden av mitt tema, men jeg finner elementer i begge bøker som jeg mener er relevante. Hos Hagtvet et al. finner jeg et ønske om mer rom for faglig refleksjon og fokus på kritisk tenkning, enn dagens effektiviserte utdanningsløp gir anledning til. Hos Vassnes finner jeg kritikk av det han betegner som tanketom omgang med informasjonskilder som Google og Wikipedia, kilder han, i et intervju med Klassekampen, betegner som ”viten fra McDonalds”.

Det underliggende temaet i begge bøkene er imidlertid at vi er i ferd med å bli et kunnskapsløst folk. Man kan være enig eller uenig med forfatterne i deres konklusjoner (og det er ikke fritt for at jeg fornemmer en drøm om tidligere tiders ”ubesudlede” kunnskapsparadigme), men at vi med fordel kunne ha en bredere kunnskapsdebatt, er jeg ikke i tvil om. Og for meg befinner bibliotekene seg i kjernen i denne debatten.

Så hvordan kan vi komme på banen?

Kunnskapens hus

For meg handler kunnskap om tre ting: identitet, kompetanse og innsikt.  Jeg leser for å forstå hvem jeg er, for å skaffe meg faglig kunnskap og ferdigheter, og for å få innsikt i den verden jeg lever i, både i tid og rom. Den faglige kompetanseutvikilingen er instrumentell og ivaretas hovedsakelig av utdannings­institusjoner (med tilhørende bibliotek), mens den allmenne innsikten er eksistensiell og må forankres i andre instanser.

Jeg har ofte slått til lyd for folkebiblioteket som kunnskapens hus, i motsetning til den kulturforankringen man vanligvis forbinder dem med. Jeg ønsker meg folkebibliotek som gjør meg klokere, i tillegg til å være et inspirerende og godt sted å være. Som noen kloke mennesker har sagt: ”Det offentlige finansierer ikke bibliotek for at folk skal ha tilgang på hyggelig lesestoff. ”

I den forbindelse ønsker jeg meg også en utvidelse av begrepet livslang læring som i dag defineres snevert som en videreutvikling av kompetanse gjennom hele livet. I et multikulturelt samfunn og en globalisert verden, trenger vi mer enn noen gang pålitelige kilder til innsikt i både hjemlige og ytre forhold.

De fleste kunnskapsaktører har en eller annen agena for sin kunnskapsformidling. Folkebiblioteket er kanskje det nærmeste vi kommer en ”nøytral” formidler; jeg skulle ønske vi kunne utnytte denne rollen i større grad enn vi gjør i dag.

Men hva skal til for å plassere bibliotek i kunnskapskrisens episenter?

Bibliotekbruk må læres

Den generasjonen som vokser opp nå, har all verdens informasjons- og underholdningskilder til sin rådighet, men kanskje ikke så mange til å veilede seg i denne jungelen? Da er det kritisk at de ikke gjennom skolen blir vant til å bruke bibliotek – og bibliotekarer.

Både av hensyn til den påståtte kunnskapskrisen, og i lys av behovet for allmenn innsikt i en kompleks verden, tenker jeg at skolebibliotekene – i tillegg til å være gode redskaper for læring i skolen, også er viktige som læringsarenaer for bibliotekbruk.

Hva som skal til for å sette skolebibliotek for alvor på den politiske dagsorden, vet jeg ikke. Men jeg tenker at de to profesjonene – lærere og bibliotekarer – gjennom felles tiltak som Multiplisitetsprosjektet og samordnet utdanning av nye profesjonsutøvere, kan etablere politisk press og bidra til en styrking av ­bibliotektjenester i skolen.

For det er i skolen det skjer; dette er den samfunnsinstitusjonen som former stadig nye generasjoner, og som alle går gjennom. Og for å få gjennomslag, må vi dokumentere hvordan bibliotekene kan bidra til kunnskapssamfunnet.

Da kan skole og bibliotek virkelig bli to sider av samme sak – og kunnskapskrisen kanskje litt mindre akutt?

Med dette sier Karis kalender takk for seg etter tre og et halvt år. Det har vært en fornøyelse!

*) Lenke til Professions & Professionalism: http://journals.hioa.no/index.php/pp/index

/eof

Hva er det med Bærum?

I denne kommunen, hvor både inntekt og utdanningsnivå ligger godt over landsgjennom­snittet, er det visst årlig skuddpremie på skolebibliotekarer. For annet år på rad legges det opp til kutt i skole­bibliotek­­ordningen; i fjor var det riktignok ”bare” de 12 bibliotekarene i ungdomsskolen som ble foreslått fjernet – i år vil man fjerne samtlige 22 på grunnskoletrinnet.

Rådmannen i Bærum, Marit Langfeldt Ege, har lagt frem sitt Handlingsprogram 2012-2015. Her mener hun at skolebibliotekene – som i 2011 koster kommunen 10 millioner – kan opprettholde sin (lovpålagte) funksjon selv om budsjettet kuttes med 60% fra 2012: ”Etter Rådmannens vurdering trenger skolene 4,2 mill. for å kunne opprettholde skole­bibliotekets funksjon” (s. 54). Jeg leser mellom linjene at om det ikke hadde vært for lovverket, så hadde hun lagt ned hele greia og omdisponert de siste 4 millionene også. Men det hjelper å bli kvitt bibliotekarene.

Man kan jo lure på om forslaget er alvorlig ment, eller om dette er et taktisk grep – en krise­maksimering i budsjettkutt-tider? Men kommunalsjef for Bærum-skolen, Solveig Juel, gikk av på dagen da nyheten ble kjent, så det er nok ingen spøk.

Jeg lurer veldig på hvilken bibliotekfunksjon rådmannen tror hun kan opprettholde når hun fjerner alle fagfolkene?

Skolebibliotekets strategiske funksjon

Svaret finner jeg i fjorårets framlegg: “[..] en rimelig grei drift av skolebibliotekene kan videreføres med organisert innsats fra elever eller at noen lærere disponerer noe tid i bibliotekene”.

Riktignok pekes det denne gangen på en konsekvens av kuttene: ”Med mindre ressursinnsats er det sannsynlig at støtten til elevenes lese- og skriveopplæring reduseres”, men ”Driften av selve biblioteket opprettholdes”.

Så fint, da, men hvordan henger dette sammen med målene kommunen har satt for grunn­skolene i programperioden:

1. Ved nasjonale prøver på 5. trinn skal andel elever med resultat på mestringsnivå 1 reduseres ytterligere i forhold til resultatene i 2011.
2. Etter at elever har gått ett år på ungdomstrinnet (fra 8. til 9. trinn) skal elevgruppen som er i mestringsnivå 1 og 2 på nasjonale prøver i lesing og regning være redusert med minst 10 prosent.

For ikke å snakke om posten Skolen ut i den digitale verden, hvor det heter:

• ”Digitale ferdigheter skal bli det viktigste verktøyet i skolens hverdag og arbeid, både for elever, lærere og ledelse. [...] Både i bærumsskolen og i skolesektoren generelt er det et stort potensial for økt bruk og effekt av digitale løsninger. Når samfunnet generelt kan sies å ha gjennomgått en digital revolusjon de siste 6–8 år, står skolesektoren overfor sin digitale revolusjon i årene som kommer.”

Har rådmannen vurdert om skolebiblioteket kan være en ressurs i dette arbeidet – ikke minst ettersom ”Økt bruk av digitale løsninger vil kreve kompetanseutvikling hos mange ansatte.”?

Flere spørsmål enn svar

Jeg lurer veldig på om det bare er Bærum som driver dette spillet, eller om skolebibliotek(arene) er fritt vilt også andre steder, i den kommunale ”høstjakta”?

Jeg undrer meg også over at skolebibliotek sees på som en ren utgiftspost, i stedet for som en investering i bedre skole. Finnes det kommuner som prøver å beregne merverdien av skole­bibliotekets tjenester?

Hvor befinner lærerne og rektorene seg i dette landskapet. Kjemper de for å beholde sine skole­bibliotekarer, eller synes de ikke det er så farlig?

Og hva med politikerne?

”Å gjenta, å ja”

I Bibliotekmeldingen (2008) ble det lansert et Skolebibliotekprogram over fire år, med 40 millioner i potten, for å ”utvikle skolebibliotektilbudet i landet”. Programmet går snart inn i sitt siste år. Hvordan kan det ha seg at skolebibliotek fremdeles blir salderingspost i kommunale budsjetter?

Kan det hende at programmet – som så mange av våre aktiviteter – bruker for mye energi på ”indremedisin”, og for lite til (faglig)politisk ”innsalg” til brukere og beslutningstakere?

Hvordan får vi politikere og skolefolk til å se skolebibliotek som det uvurderlige virkemidlet det kan være i utdanningen av barn og unge? Er det mulig å se for seg en fremtid hvor skolebiblioteket er en integrert kjerne i samtlige skoler i landet, som ingen ville drømme om å fjerne?

Jeg gikk på skolen den gang terping sto på pensum. Derfor tror jeg på det jevne dryppet av påvirkning – på de to gruppene jeg mener er sentrale allierte i kampen for skolebibliotekene: lærere og politikere:

• Overfor lærerne mener jeg støtet primært må settes inn på profesjonsutdanningen – slik jeg stadig kommer tilbake til – med et tett samarbeid mellom bibliotekar- og lærerutdanning.
• Overfor politikerne kunne vi kanskje kjøre jevnlige kampanjer; ikke bare de stuntene vi gjør før hver valgkamp?

Det handler om læring; først når lærere, rektorer og politikerne automatisk tenker bibliotek når de tenker skole, er vi kommet dit vi skal.

Til og med i Bærum.

Publisert i oktobernummeret av Bibliotekaren

Det er alltid hyggelig å bli lest – og lærerikt å bli kommentert.

I september-nummeret av Bibliotekaren får jeg så hatten passer av Unni Knutsen og Kim Tallerås ved Høgskolen i Oslo og Akershus, for mitt forslag til omlegging av bibliotekarutdanningen (juniutgaven av Karis kalender, ”Konge for en dag”). Det var vel ikke annet å vente, men på en måte er det litt synd at det var kunnskaps­organisering og -gjenfinning (KoG) som ble ”kamparena”, for det er trolig her vi er mest e­nige.

Jeg finner kimen til mange viktige debatter i Knutsens og Tallerås’ innlegg, men jeg må la de fleste av dem ligge. Det var bibliotekarutdanningens samlede betydning for bibliotekene som var utgangspunkt for «Konge for en dag». At det også finnes bibliotekarer – ikke minst KoG-spesialister – i andre virksomhetstyper, lar jeg derfor ligge i denne omgang.

La meg si det med en gang: jeg slutter meg fullt ut til Knutsens og Tallerås’ syn på kunnskapsorganisering som sentralt fagområde f­­or bibliotekfeltet. Jeg mener (som mange andre) at KoG er selve kjernen i bibliotekfaget, og at arbeidet som gjøres i fagmiljøet på høgskolen, er både viktig og relevant – ikke minst på grunn av det tette samarbeid med praksisfeltet.

Men en kjerne er alltid del av en sammenheng, og det er sammenhengen(e) jeg mener blir under­kommunisert til stadig nye studentkull.

Krise i bibliotekene?

En premiss for Knutsens og Tallerås’ kritikk er at jeg gjør Ida Jacksons ord om teknologikrise i bibliotekene, til mine. Nærlesing vil vise at dette er ikke riktig. Jeg stilte riktignok et retorisk spørsmål om norske bibliotek går en dyster fremtid i møte, men jeg brukte primært Jackson som kilde for å ”grovsortere” aktører med innflytelse på utviklingen. Bakteppet var Anniken Huitfeldts uttalelse om at ”bibliotekarene er det viktigste når vi skal forme fremtidens bibliotek”.

Det jeg dessuten sa, var ”det er en illusjon å tro at bibliotekene fullt ut kan holde tritt med den teknologiske utviklingen”. Dette er ikke uttrykk for en kriseoppfatning, men en erkjennelse av at (som regel) offentlige bibliotekinstitusjoner ikke har ressurser til å være teknologisk oppdatert til enhver tid. Jeg uttalte meg altså om institusjonene, ikke om fagmiljøet, som åpenbart må ligge i forkant – noe de etter min mening gjør på Bislett.

Det jeg stilte – og stiller – spørsmålstegn ved, er utdanningens klokkertro på generalistrollen som den mest fruktbare for nye bibliotekarer som skal ut i et stadig mer spesialisert kunnskapssamfunn. Som en ung bibliotekar jeg snakket med, uttrykte det: ”Det er masse forskjellige emner som går over i hverandre; det blir som en grøt. Man lærer egentlig ikke å være bibliotekar før man kommer ut i jobb”.

Jeg har vanskelig for å se at ikke bibliotekfeltet er tjent med en profesjonsutdanning som tar tydeligere og mer strategiske grep, i stedet for å overlate til den enkelte bibliotekar selv å gjøre ”sorteringsarbeidet” etter endt utdanning.

KoG i praksis

Det ligger en del både direkte og indirekte spørsmål i Knutsens og Tallerås’ tekst som jeg gjerne vil svare på, og tilhørende temaer jeg ønsker å utdype.

Mindre katalogisering?

Det viktigste spørsmålet er kanskje om jeg ”råder utdanningen til å kutte ned på eller muligens fjerne undervisningen i katalogisering”. Svaret er et kategorisk nei; emnebetegnelsen Informasjonsarkitektur og teknologi var ment som en utvidelse og en spissing, ikke en innskrenkning. Men siden temaet er oppe, så jeg ser for meg at undervisningen kanskje med fordel kan differensieres – for eksempel i en produksjonsside og en brukerside? For det er kanskje ikke helt nødvendig at alle nye bibliotekarer er utlært i hvordan man katalogiserer forskjellige materialtyper fra bunnen av?

Derimot er det av vital betydning at alle studentene har et forhold til brukersiden av (det organiserte) kunnskapsuniverset, med en inngående forståelse av kildetyper, teknologier og bibliografiske data knyttet til forskjellige ”faglige univers” og brukerkontekster.

Det stemmer at det foregår en god del katalogisering også i ”mitt” bibliotek på Høgskolen i Oslo og Akershus, men det er ikke en jobb for de mange; oppgaven ligger hos dedikert personell. Dessuten blir en stor andel av Bibsys-postene importert, fordi ”noen” allerede har gjort jobben, en gang for alle.

Produksjon av bibliografiske poster er etter min mening en jobb for spesialister – av to grunner. For det første er dette en kompetanse som må brukes for å opprettholdes; for det andre er det min erfaring at kvaliteten blir høyest hvis slike oppgaver utføres av personer som har det som fast (hoved)oppgave.

Nasjonal eller distribuert bibliografisk produksjon og kontroll?

Under diskusjonen om katalogiseringsfaget ligger spørsmålet om felles, nasjonal produksjon av bibliografiske poster – et tema som har vært diskutert i lang tid, så vidt jeg vet. Målet er at postene registreres én gang, ett sted, for deretter å være tilgjengelig for bibliotekene, slik at de kan bruke sine ressurser på andre oppgaver.

Jeg har forstått at det er et uttalt mål for bibliotek-Norge å få en slik tjeneste på plass – og at det er Nasjonal­biblioteket som har det overordnede ansvaret for at det skjer. Samtidig forstår jeg på Knutsen og Tallerås at kvaliteten på tjenesten foreløpig ikke holder mål (for ordens skyld; jeg sa ”i ferd med å bli sentralisert”) og at vi derfor fortsatt er avhengige av at enkeltbibliotek bidrar med poster til katalogen.

Fra min tid som praktikant i Biblioteksentralen synes jeg å huske en viss kamp om hegemoniet på dette feltet, men her har jeg ikke fulgt godt nok med. Jeg håper imidlertid at vi fremdeles har det samme målet for øyet; det er ingen mening skapt i at det drives utstrakt dobbeltarbeid på et område som – både av kvalitets- og ressursmessige grunner – roper på en felles løsning.

Og for å svare på Knutsens og Tallerås’ direkte spørsmål om hvem som tar ansvar for å utdanne disse spesialistene: det er ingen grunn til at de sentrale katalogisatorene skal komme fra noe annet sted enn den ordinære bibliotekarutdanningen – med fordypning i KoG-fag, selvfølgelig(!)

Metadata!

Ja, metadata er et stadig viktigere tema, og jeg kan ikke huske at jeg på noe tidspunkt har foreslått å fjerne det. På HiOAs Læringssenter har vi ganske riktig bibliotekarer som arbeider med metadata-baserte tjenester, men de utøvende er ikke så mange; det er en relativt liten, høyt kvalifisert gruppe, som tilrettelegger dette komplekse feltet på alles vegne. Derimot er vi alle brukere – og ikke minst veiledere i bruk – av løsningene.

Så jeg tenker at det også her handler om spesialist­kompetanse – både bibliotekfaglig, teknologisk og knyttet til kompleksiteten rundt rettigheter og lisenser. På den annen side gir fortrolighet med teknologien nettopp den bestiller-kompetansen Knutsen og Tallerås nevner, og som blir stadig viktigere for bibliotekene.

Her er vi helt enige – og jeg gleder meg til å følge med. At jeg underveis blir korrigert på hva som er gjeldende, relevant teknologi, tar jeg som en ren bonus(!)

På kort og lang sikt

Nei, det er ikke opplagt hvordan utdanningen skal organiseres, spesielt fordi den må ta høyde for både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Samtidig tenker jeg at økende spesialisering i bibliotekenes omgivelser rett og slett forutsetter en mer spesialisert profesjons­utdanning. For må ikke bibliotekene speile den konteksten de er satt til å betjene?

Knutsen og Tallerås peker på masterstudiet som den viktigste arenaen for spesialisering, og jeg har selv god erfaring med fordypningen disse årene gir. Samtidig er det i følge utdanningens egne tall bare en håndfull (5-6) studenter som går videre etter avsluttet grunnstudium. Det betyr at de aller fleste studentene går ut i praksisfeltet fra grunnutdanningen. Da er det altså – i hvert fall foreløpig – her støtet må settes inn.

Det er sikkert noen som mener det er utidig av en utenforstående å blande seg inn i profesjonsutdanningens interne organisering. Men hvis det er (de nye) bibliotekarene som skal forme fremtidens bibliotek, så har det avgjørende betydning hvordan de selv formes. Og det angår oss alle.

Forankring i kontekst

Utover skissen i ”Konge for en dag”, kunne jeg tenke meg å oppsummere slik:

KoG-gruppens tette samarbeid med praksisfeltet er, etter min mening, en av de viktigste grunnene til dette miljøets relevans. Da følger naturligvis spørsmålet om det er mulig å knyttet også de to andre emneområdene nærmere til bibliotekhverdagen?

I tidligere spalter har jeg foreslått flere elementer som kunne veves inn i dagens utdanning for å gjøre den mer utadvendt. Ett eksempel er et organisert samarbeid mellom bibliotekar- og lærerutdanningen, til glede og nytte for begge parter; et annet er prosjektsamarbeid med folke- skole- eller fagbibliotek i Oslo-regionen, hvor bibliotekarstudenter for eksempel kan hospitere i prosjekter som bibliotekene er i gang med. Og kanskje kunne utdanningen til og med finne måter å nyttiggjøre seg høgskolens eget Læringssenter på?

Det er selvfølgelig en utfordring å få til denne typen prosjektsamarbeid med store studentgrupper, men hvis utdanningsløpet spesialiseres allerede fra 2. år, blir kanskje ideene mer realiserbare?

Kanskje kan slike kontakter med praksisfeltet i løpet av studiet synliggjøre noen av de sammenhengene det kan være vanskelig å få øye på i utdanning? Og kanskje vil det gjøre det lettere for den enkelte å finne sin plass i feltet etter endt utdanning – for ikke å snakke om når de skal være med på å utvikle morgendagens bibliotek?

Jeg bare spør!

En av mine sommerlige gleder er å være bibliotekbruker på heltid.

Resten av året ser jeg på bibliotekene gjennom bibliotekarbriller, men når jeg er på ferie – på kryss og tvers i Norge – trer ”brukergenet” mitt i aksjon. Der hvor det passer med reiseruten, er det lokale biblioteket et ”must” når jeg kommer til nye steder.

Det er ikke først og fremst de skjønnlitterære hyllene jeg kaster meg over; derimot er jeg storkonsument av biblioteket som informasjonsbank. Jeg bruker det for å bli (litt) kjent med kommunen og dens særpreg, som kilde til stedets lokale historie – og som ”oase” og hvilested.

Er jeg, som gjest på gjennomreise, en relevant bruker for bibliotekene?

Biblioteket – kommunens ansikt utad?

Jeg er en uforbederlig informasjons-freak. Når jeg kommer til et nytt sted, klør jeg etter å få oversikt over de lokale forholdene. Hva finnes hvor? Er det noen severdigheter her jeg bør få med meg? Hva er distriktets særpreg? Og, ikke minst, foregår det noe spennende mens jeg er på besøk?

Det finnes mange kilder til slik informasjon, men de er gjerne spredt på mange steder og ikke helt lette å finne i en fei. De fleste bibliotek har en oppslagstavle for arrangementer, og mange har også lagt opp lenker til kommunale- og andre kilder på sin nettside (hvis de har en). Men de færreste bibliotek har et hjørne – i lokalet eller på nettsiden – hvor slik informasjon er samlet.

De stedene jeg finner slikt, tenker jeg at dette er en kommune som har skjønt verdien av biblioteket som servicesenter – som kommunens ansikt utad. I disse tilfellene avspeiles gjerne den samme forståelsen i bibliotekets åpningstider (!).

Det som undrer meg, er at ikke flere kommuner bruker biblioteket som en slik generell inngangsport for sine gjester – eller for lokalbefolkningen, for den saks skyld.

Oase og møtested

Bibliotekets rolle som lavterskel-arena og møteplass har fått mye omtale de siste årene, kanskje først og fremst i et lokalt perspektiv. Men også for meg, som tilreisende, er dette en viktig side.

Det er lett å komme i prat med folk på et bibliotek – hvis jeg ønsker det. Jeg har hatt mange hyggelige og nyttige samtaler med ”innfødinger” på steder jeg har besøkt. I tillegg til å gi meg en følelse av å være velkommen, har det ført til gode tips om hvordan jeg bør bruke tiden, mens jeg er på besøk.

I tillegg er biblioteket ofte et godt sted å hvile ut når jeg har vært turist en hel dag – og synes hotellrommet jeg bor på, blir for trangt. Home away from home!

Lokalhistorisk gullgruve?

Det er alltid morsomt å bli kjent med nye steder, men denne sommeren har jeg hatt et spesielt spennende utgangspunkt; jeg har vært på ”slektssafari” – på jakt etter store og små informasjons­brokker om mine forfedre og -mødre. Det siste året har jeg nemlig kastet meg på slektsforskning – et perfekt prosjekt for en bibliotekar.

Biblioteket er det naturlige stedet å begynne når man slektsforsker. De fleste har en lokalhistorisk krok eller avdeling hvor lokale kilder er samlet, og mange har også lagt opp egne nettsider med lenker til lokalhistoriske kilder, -verktøy, -oppslagsverk og -organisasjoner. Ikke minst finnes her informasjon om kurs og andre lokale arrangementer – gjerne i samarbeid med lokale historielag o.l. Større bibliotek har ofte også personale med spesiell lokalhistorisk kunnskap.

Men biblioteket er bare første etappe, for mye av det jeg trenger, finnes ikke her. Riktignok blir stadig mer slekts- og lokalhistorisk stoff gjort tilgjengelig på nett, men foreløpig er bare en brøkdel digitalisert, og mye vil aldri forlate sine analoge gjemmer.

Så da må jeg videre – til arkivene.

Bibliotek + arkiv = sant

Jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle si det, men i noen sammenhenger er A og B (og M) en relevant kombinasjon. Det gjelder spesielt innenfor slektsforskning; i kommunale, fylkeskommunale – og nasjonale – arkiver finnes brorparten av det lokalhistoriske ”gullet” som slektsforskere graver etter.

I kjølvannet av NRKs serie Hvem tror du at du er? har antallet slektsforskere i Norge eksplodert. Her ligger det et stort potensial for lokalhistoriske bibliotektjenester – inkludert et bibliotek-arkiv-samarbeid. Riktignok finnes det, i noen bibliotek, lenker til arkivene, men så langt jeg kan se, kunne det vært gjort mye mer ut av samarbeidet mellom disse to institusjonene.

Så jeg krysser fingrene for et tettere lokalt samarbeid mellom bibliotek og arkiver fremover – og gleder meg til nye sommerferieturer som bibliotekbruker.

God høst!

Hvis abstinensen blir for sterk, kan du jo bla deg gjennom tidligere utgaver, mens du venter… Se under Arkiv, nederst i høyremenyen.

God sommer!

/KariF

Bibliotek er igjen på ”alles” lepper!

Riktignok har det bare vært noen få innlegg i media fra folk utenfor feltet, men debatten har gått livlig i bibliotekkretser. Det er lite som trigger oss mer enn at noen mener noe om oss.

Bibliotek har også vært hett tema på årets litteratur­festival på Lillehammer, hvor aktører fra det litterære feltet bærer sine respektive agendaer til torgs. Det var spesielt to uttalelser herfra som fanget min interesse. Den første kom fra kulturminister, Anniken Huitfeldt: ”bibliotekarene er det viktigste når vi skal forme fremtidens bibliotek”; den andre kom fra salen; Ida Jackson, blogger og konsulent i Norsk nettleksikon, hevdet at debatten rundt det fysiske biblioteket overskygger en ”krise”; at bibliotekene ikke henger med i den digitale informasjonsutviklingen.

I følge NRKs nettside (27. mai) utdypet hun sitt poeng slik: ”Bibliotekenes reelle krise er at de er institusjoner som jobber med formidling av medieformer som forandrer seg veldig raskt, men hverken staten, bibliotekene eller bibliotekarene henger med.”

I spennet mellom de to uttalelsene ligger bibliotekprofesjonens utfordring. At kulturministeren hyller bibliotekarer er ikke overraskende, men hvis Ida Jackson har rett, går kanskje norske bibliotek en dyster fremtid i møte?

Faktorenes orden

Det er en illusjon å tro at bibliotekene fullt ut kan holde tritt med den teknologiske utviklingen. Samtidig har feltet lang tradisjon for å bruke teknologi, noe tilveksten av nye emner på utdanningen (BIBIN) de siste årene, også viser. Men samlet sett har vi utvilsomt et digitalt ”etterslep” – spesielt i møtet med brukersiden. Jeg tror dette primært avspeiler et foreldet bilde av hva en bibliotekar er, sett fra Bislet – nye temaer til tross.

Ida Jackson pekte på tre aktører som i varierende grad kan påvirkes:

Staten satser, som vi vet, tungt på Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt (som har fått blandet mottakelse) og lar seg trolig ikke rokke i overskuelig fremtid.

Bibliotekene (les: folkebibliotek) er underlagt kommunal styring, og deres utvikling er avhengig av kommunens ressursfordeling og fokus. Her må vi sette vår lit til velgerne.

Da står vi igjen med bibliotekarene; kulturministerens uttalelse gir oss et godt utgangspunkt – og et stort ansvar. Hvis bibliotekarene er den sentrale faktoren i bibliotekutviklingen, er det altså her støtet må settes inn.

Har jeg sagt A, får jeg også si B

Jeg avsluttet forrige spalte med en oppfordring til BIBIN om å gjøre utdanningen mer spesialisert. I ettertid han jeg hatt flere interessante diskusjoner med folk i feltet, og tanken om en alternativ modell, har dukket opp (igjen).

Årsaken til at jeg stadig kommer tilbake til utdanningen, er ikke (som de kanskje tror) at jeg har et horn i siden til dem; derimot en tillit til deres ønske om å produsere verdens beste profesjons­utøvere. Men jeg synes ikke de får det helt til, selv om utdanningen innholder mange gode enkeltelementer.

Så hvis jeg var ”konge” for en dag på BIBIN, ville jeg – i kjølvannet av etableringen av den nyfusjonerte høgskolen, HiOA – reformert utdanningen gjennom en tydeligere fokusering i både innhold og form.

Kunnskaper og ferdigheter

I BIBINs studie- og undervisningsplaner [eksempel] skisseres byggeklossene i programmet som skal omforme unge mennesker med allmenn studie­kompetanse fra videregående, til profesjonelle veiledere i informasjons­samfunnet.

I det nye kvalifikasjonsrammeverket fra Kunnskapsdepartementet skal studentenes læringsutbytte defineres som henholdsvis kunnskaper og ferdigheter. Det er her vi finner utdanningens intensjoner for fremtidige bibliotekarer.

Det er spesielt to trekk ved oversikten som slår meg: den er svært fragmentert og, med relativt få unntak, internfokusert. Jeg husker fra min egen studietid hvor vanskelig det var å identifisere mål og mening med studiet, for ikke å snakke om sammenhengen med den virkeligheten jeg skulle ut i, etter studiene. Kontakt med dagens praktikanter og andre studenter bekrefter at mange har det samme problemet.

Min påstand er at vi ikke trenger flere kulturgeneralister og møteplassverter; vi må begynne å utdanne morgendagens informasjons­spesialister (heri opptatt kultur), tilpasset de kontekster – virksomhetstyper, plattformer og brukergrupper – som informasjons­samfunnet består av.

Jeg skal ikke gi meg inn på en gjennomgang av studieplanen, men har – i veldig korte trekk – noen tanker om en mulig ”reformasjon”. Den går langs to akser: vertikalt for innhold, horisontalt for organisering.

Bibliotekkontekst og -formål – fra BoS til EAB (eiere, arenaer og brukere)

Dagens Bibliotek og samfunn inneholder mye bibliotek og lite samfunn. Jeg ville brukt mindre tid på vår ”stolte” historie og mer på en kontekstbasert innføring i dagens bibliotekarrolle, balansert mellom samfunnsoppdraget for allmennbibliotekets tjenester og kunnskapsoppdraget for læringssentrene – fra barnehage til høyere utdanning.  Videre en fokusering på bibliotektyper, brukergrupper og eierforventninger, samt tilhørende behovsanalyse og tjenesteutvikling. En vektlegging av fagets etiske grunnlag har også vist seg ønskelig i flere interne debatter, som ”American Corner” i Stavanger, og Islam-utstilling i Porsgrunn.

Samlingene – fra LoB til KKB (kunnskap, kultur og brukertjenester):

En ekstern utredning fra 1998 påpekte at (skjønn)litteratur er overrepresentert på studiet. Jeg ville hatt en større vektlegging av samlingsutvikling generelt, med balansert fokus mellom faglige- og fiksjonskilder – alle viktige medieformer inkludert – og tjenester knyttet til disse. Forholdet til leverandører av digitale innholdsressurser er også et tema som bør adresseres her.

Verktøykassen – fra Kat&Klass til IAT (informasjonsarkitektur og teknologi)

Det er på kunnskapsorganisasjon det har skjedd mest på BIBIN de siste årene. Samtidig smiler ”gamle” bibliotekarer gjenkjennende når vi ”nye” forteller om klassifikasjonsoppgaver vi måtte gjennom.  De nye emnene gir god innsikt, men når dagens produksjon av katalogdata er i ferd med å bli sentralisert, vil det kanskje være mer effektivt å bruke studietiden på andre temaer som portaler og kataloger, vevpublisering og emnekart m.m.?

Studieorganisering

Sist, men ikke minst, ville jeg gitt studieløpet en mer spisset form.

Første studieår må ”spenne opp lerretet” og gi en første innføring i roller, arenaer, brukergrupper, oppgaver og verktøy. I annet studieår bør studiet spisses med spesialisering på tjenesteyting innen forskjellige virksomhetstyper (offentlige og private). Når studentene kommer til tredje og siste år vil de så være i stand til å velge ”sin” retning, som formidling, referansearbeid eller teknologi og kan gå ut i feltet som myndige profesjonsutøvere.

Jeg gleder meg allerede.

En sak har sjelden bare to sider.

I marsutgaven, Elefanten i rommet, pekte jeg på det ikke-eksisterende samarbeidet mellom lærere og bibliotekarer på utdanningsnivå. I debatten som fulgte, kom det uvanlig mange kommentarer, hvor flertallet mente at dette var et viktig tema å løfte frem.

Flere vinklinger

Mest gledelig var innspill som fortalte om lokale samarbeid mellom skole og bibliotek som gir gode resultater, for eksempel samarbeidsprosjektet Samspill gir synergi i Buskerud og tilsvarende Den informasjons¬kompetente lærer i Hordaland.

Minst overraskende var kanskje svaret fra bibliotekarutdanningen ved Høgskolen i Oslo (BIBIN/HiO) på postlisten biblioteknorge.no, hvor dekan og studieleder avviste at skolebibliotek har lav prioritet i undervisningen, og mente at samarbeidet med lærerutdanningen er tilfredsstillende – og fruktbart. Dette understøttes av professor Audunson i siste nummer av Bok og bibliotek  (BoB nr. 2, s. 10), som stiller seg uforstående til min etterlysning av JBI-deltakelse i lærerutdanningens Multiplisitetprosjekt.

I kjølvannet av ”elefant-debatten” laget NBF Skole et eget, utvidet oppslag på temaet i sin blogg, nbfskole.blogspot.no (18. mars) hvor de presenterte en rekke aktiviteter i skjæringspunktet mellom skole og bibliotek, og avsluttet med flere spørsmål til bibliotekarutdanningen.

Dette siste skulle vise seg å gi et uventet – og svært hyggelig – resultat.

Tre sider av samme sak

For meg har temaet skole/bibliotek tre hovedperspektiver: praksis, politikk og profesjon.

Praksisperspektivet omfatter alt det konstruktive arbeidet som gjøres ute i ”felten” – der hvor daglig skole- og bibliotekutvikling foregår. Her blir fruktbare samarbeidsmodeller utviklet av engasjerte biblioteksjefer og -ansatte sammen med ditto lærere og rektorer, alle med blikk for verdifull synergi. Bakgrunnen er ofte, som NBF Skole påpeker, at aktørene har gjennomgått kurs og etterutdanningstiltak hvor slikt samarbeid er satt på agendaen. Ikke for alle, altså.

Politikkperspektivet handler om bibliotek som virkemiddel i (blant annet) utdannings- og kunnskapspolitikken, og den merverdi samfunnet kan oppnå ved å tilrettelegge for samspill mellom skole og bibliotek. Konkret handler det om prioriteringer av ressurser for å gjøre samspillet mulig. Når vi nå nærmer oss et kommunevalg, er dette saker vi alle kan utfordre våre politikere på.

Men selv om det er i praksisfeltet det skjer og i politikkfeltet at rammevilkårene legges, er det profesjonsperspektivet som gjør bibliotekarer til bibliotekarer – og lærere til lærere. Og det er i stor grad profesjonsutdanningene som former utøvernes profesjonelle identitet. Det er her rollen defineres, holdninger signaliseres og det faglige fellesskapet sementeres.

Påvirkningen fra landets eneste bibliotekariske grunnutdanning går også langt ut over studentenes rekker. Overfor politikere, samfunn – og praksisfelt – vil utdanningens prioriteringer og profilering ha en signaleffekt. BIBIN er et ”fyrtårn” i feltet og påvirker hvordan verden oppfatter oss.

Hva er et skolebibliotek?

Det har lenge gått over min forstand at utdanningen på Bislet ikke ser nødvendigheten av å skape noe annet enn stadig nye generasjoner ”allmennpraktikere”. I samme BoB (s. 11) sier dekan Øivind Frisvold blant annet: ”90 prosent av det som skjer i et skolebibliotek, skjer i alle bibliotek”. Et ganske utrolig utsagn. I industrisamfunnets bibliotek var det kanskje slik, men dagens virkelighet er ganske annerledes. Dette dokumenteres grundig av Åsne Hestnes i NBF Skole på BoB-bloggen (26. april). Les og lær!

I tillegg til å stille meg fullt og helt bak Åsnes oppsummering av dagens – og morgendagens – skolebibliotek, vil jeg minne om at alt hun sier, også gjelder bibliotek i høyere utdannings-institusjoner. Bytt ut ordet skolebibliotek med høgskolebibliotek, så fungerer teksten like bra.

Med andre ord: et skolebibliotek er et skolebibliotek er et skolebibliotek – eller som vi kaller det på Høgskolen i Oslo: et læringssenter. Er du i tvil? Les artikkelen om Sandefjord vgs’ nye Læringssenter i Bibliotekarens aprilnummer (s. 6-9).

En gledelig vending!

Hittil har det sett ut som om vi har talt for døve ører, vi som ønsker grunnleggende endringer i bibliotekarutdanningen. Men man skal aldri si aldri. I kjølvannet av NBF skoles videreføring av ”elefant-debatten”, har Frisvold & Co gjort temaet til gjenstand for en av årets eksamens¬oppgaver for studenter i 2. studieår!

Hurra!!!, sier jeg. Hvis dere nå kunne hente frem (det dårlig søkte) Bibliotek som læringsarena fra valgfag-skyggen i 3. år og gjøre det obligatorisk og sentralt i et mer spesialisert 2. år, sammen med dagens knøttlille Bibliotek og læring, ville mye være gjort for fremtidige referansebibliotekarer i alt fra barnetrinn til høyere utdanning.

Her er det håp. Go! BIBIN.

Vi lever i øyeblikkets tidsalder.

Den nye medievirkeligheten gir uendelige muligheter til å være ”på”. Vi kan surfe og shoppe, spille og chatte, studere, jobbe, gå i banken, få legehjelp (og alle andre tenkelige aktiviteter) syv dager i uken, 24 timer i døgnet. Det vi ser, er legemliggjøringen av Manuel Castells globale nettverkssamfunn.

Bare for å ha sagt det; jeg ønsker meg ikke tilbake til det analoge samfunnet jeg vokste opp i. Jeg er storforbruker av – og gleder meg daglig over – de mulighetene teknologien gir meg. Samtidig noterer jeg jevnlige oppslag i media om at “folk flest” ønsker seg mer langsom (analog?) tid. Selv kjenner jeg spesielt på behovet for tid til refleksjon og – ikke minst – kilder til innsikt som kan hjelpe meg til å sortere alle inntrykkene.

For hvem skal jeg stole på når de forskjellige avsenderne primært er tjenesteytere som vil holde på min oppmerksomhet for å opprettholde sin markedsposisjon?

In medias res

Få steder er trekkene tydeligere enn i utviklingen av nyhetsjournalistikken. I sin ukentlige petitartikkel (Klassekampen, 21. mars) beskriver Silje Bekeng, under overskriften In medias res, hvordan teknologien har endret nyhetsformidlingen de siste årene.

Den nye trenden er breaking news med ”live feeds, direktesendt [døgnkontinuerlig] video, kontinuerlige oppdateringer og journalist-chat” – minutt for minutt-overføring av bilder og kommentarer fra dramatiske hendelser i verden. Nyheter som actionfilm, kan man kanskje kalle det?

In medias res kan oversettes med ”midt i historien”, til forskjell fra ab initio (fra begynnelsen) eller ab ovo (fra ”egget”). Uttrykket betegner et fortellergrep der vi kommer inn midt i handlingen, mens sammenhengen, vanligvis, kommer til gjennom flashbacks og kommentarer. Grepet fanger leseren/seeren og gir en her og nå-opplevelse, nesten som om man selv var deltaker.

Temaet følges opp i Klassekampen neste dag, hvor medieforsker Jens Barland, under overskriften Nyheter i sportstempo, peker på hvordan nyhetsformidling har tatt opp i seg mange trekk fra sportsjournalistikken, med live-studio, løpende kommentarer og dialog med seerne om smått og stort – et fenomen Bekeng kaller ”katastrofens sentralbord”.

Biblioteket i verden – verden i biblioteket?

Om dette har noe med bibliotek å gjøre? Jeg tror det kan ha det – hvis vi vil.

Jeg har en forventning om at (folke)bibliotekene skal avspeile verden jeg lever i; vel så mye som å være sosial møteplass, lesesal og kilde til kultur og litteratur. På biblioteket kan jeg bli litt klokere.

I tidligere spalter har jeg skrevet om mangelen på aktualitetsdekning i bibliotekene (KK 2009-07), og også hvordan aktualitet kan inkorporeres i bibliotekets tilbud (KK 2010-06)

I vinter har litteraturhus vært et stort tema – nå skal alle kommuner ha hvert sitt. Diskusjonen har gått høyt, ikke minst i bibliotekarkretser; flere har pekt på at Litteraturhuset i Oslo dekker et behov for formidling, innsikt og debatt som kunne (burde?) vært ivaretatt av Oslos folkebibliotek. Nå ser det ut til at Nye Deichmanske i Bjørvika tar mål av seg til å ta opp konkurransen. Vi får se.

Imens tenker jeg at bibliotekene på landsbasis for lengst burde ha kjent sin besøkelsestid. Som Tinnesand i NBF så treffende uttrykte det: kommunene har allerede litteraturhus; de heter bibliotek.

Men hvordan kan bibliotekene (eventuelt i symbiose med litteraturhus) fylle denne rollen? Og hva har dette med nyhetsjournalistikk å gjøre?

Til å bli klok av

Når demokratiske opprør sprer seg som ild i tørt gress rett utenfor Europas grenser, når Vesten intervenerer militært i Libya for å stoppe en ”gal” diktator, når naturkatastrofer setter det høyteknologiske Japan ut av spill – for ikke å nevne alle de ”tause” katastrofer og nyhetssaker som ikke når opp i nyhetskøen – finnes det i svært liten grad arenaer hvor jeg kan få hjelp til å sette hendelsene inn i en sammenheng.

Det er da jeg tenker at drømmen må være å kunne gå til biblioteket for å få hjelp til å forstå. Et sted hvor nyheter og analyser, digitale kilder og relevant litteratur er samlet og tilrettelagt for å vise noen av sammenhengene i det som skjer.

”Det er viktigere å lese kinesiske bøker enn å lære seg kinesisk”, skrev Alexandra Bech Gjørv i Aftenposten 3/9 2010. For meg er dette nøkkelen til bibliotekets rolle som aktualitetsvindu.

Kanskje er det på tide å få inn noen mediefolk og journalister i biblioteket, for å utfylle bildet?

Jeg blir aldri lei av å si det: bibliotek og skole er to sider av samme sak.

Vi ser det, gang på gang; der hvor skolen gjør biblioteket til en integrert del av kjernevirksomheten, der man oppmuntrer og tilrettelegger for samarbeid mellom lærer og bibliotekar i læringsprosessen, der øker både trivsel, lese- og annen informasjonskompetanse, og – trolig – også skoleresultatene. (Denne siste sammenhengen er det visstnok ingen som har undersøkt hittil, men det er i hvert fall min hypotese.)

Det er i det hele tatt få andre områder jeg kan tenke meg, hvor et samarbeid kan bli mer fruktbart – og mer samfunnsøkonomisk lønnsomt!

Så da speiles selvfølgelig denne sammenhengen i et tett, praktisk samarbeid mellom utdanningene ved Høgskolen i Oslo (HiO) som produserer profesjonsutøverne på begge felt.

Eller?

Lærernes prosjekt: Bibliotek som læringsarena

Den sørgelige sannheten er at det knapt er noe konkret samarbeid mellom bibliotekarutdanningen (JBI) og lærerutdanningen (LUI) ved HiO.

Derfor hoppet jeg i stolen (av pur glede!) da HiOs nyhetsside (4/2) meldte at ”Samarbeid ga ivrige lesere”. Oppslaget handlet om Joron Pihls (profilert LUI-professor) Multiplisitet-prosjekt; et tverrfaglig arbeid rettet mot bruken av bibliotek som læringsarena. Jeg tenkte at her har vi endelig et område hvor de to utdanningene har tatt hverandre i hendene og gått sammen ut i praksisfeltet – til glede for fremtidige studenter på begge sider.

Men nei ; verken nyhetsoppslaget eller beskrivelsen av prosjektet i forskningsbasen Cristin, nevner med et ord at JBI har hatt en finger med i spillet. Og på HiO-siden leser jeg:

”Et ubemannet skolebibliotek har blitt et levende bibliotek. Nesten alle elevene sier de har blitt glad i å lese. Det er resultatet av samarbeid mellom forskere, lærere og bibliotekarer. I det tverrfaglige forskningsprosjektet samarbeider forskere og studenter ved to lærerutdanningsinstitusjoner, HiO og HiBU, med to flerkulturelle skoler og Drammensbiblioteket. Forskerne er pedagoger, filologer og en lingvist.”

Hvor var bibliotekarutdanningen?

Prosjektet var altså for så vidt i gode hender (”utviklingslokomotivet” Drammensbiblioteket er godt i stand til å representere bibliotekaspektet!), men hvorfor i all verden var ikke bibliotekarutdanningen med på laget – om ikke annet, så for å høste erfaring?

Jeg stilte spørsmålet som en kommentar på saken, og spurte om noen fra JBI ”kunne tenke seg å fortelle litt om hvordan man samarbeider med LUI på dette området”. Joron Pihl svarte at LUIs Multiplisitetsprosjekt har et samarbeid (på forskernivå) med JBIs PLACE-prosjekt (”biblioteket som møteplass”), men så langt har ingen fra JBI kommentert spørsmålet mitt.

Det ingen snakker om…

“En elefant i rommet” er en metafor for noe åpenbart som alle tilstedeværende er oppmerksomme på, men som man (taktfullt) unngår å snakke om.

Forholdet mellom bibliotekarer og lærere – bibliotek og skole – er en slik elefant. I prinsippet er alle enige om at skolebibliotek er viktig for skolen og at en nøkkel til suksess er et tett samarbeid mellom bibliotekar(er) og lærerne. I praksis er grensesnittet mellom de to profesjonene et ingenmannsland – øde og til dels fullt av piggtråd.

Det finnes selvfølgelig mange gode lokale unntak, men mitt inntrykk er at det foregår en ganske heftig (men lavmælt) profesjonskamp mellom bibliotekarer og lærere. Ingen vil spille 2. fiolin; hvis man drister seg til å si at biblioteket er et supplement til skolens faglige undervisning, blir bibliotekarene sure, mens en antydning om at bibliotekarer også er pedagoger, får lærerne til å legge på ørene.

Hvorfor er det (blitt) sånn?

Grunnlaget legges tidlig

Det ligger sikkert flere årsakssammenhenger under (blant annet spiller kommuneøkonomien en rolle), men ett forhold er det lett å gjøre noe med; manglende tverrfaglig profesjonssosialisering – fra begge sider.

Bibliotekarutdanningen kunne begynne med å løfte frem skolebibliotek fra dagens (sporadiske) plassering som valgfag i 3. klasse, samt trekke inn forelesere fra LUI. Lærerutdanningen kan gjøre det samme. I tillegg kan begge oppmuntre til faglige praksisprosjekter, for eksempel etter mal av Multiplisitetsprojektet. Og hva med et masterprosjekt som undersøker sammenhengen mellom skole/bibliotek-samarbeid og karakterutvikling?

På HiO-nettet sier Joron Pihl: ”Felles undervisning om dette [praksissamarbeidet] for lærere og bibliotekarer i profesjonsutdanningen kan bli et viktig skritt framover mot framtidig tverrprofesjonelt samarbeid i praksisfeltet”. Svanhild Aabø fra JBI gir forslaget helhjertet støtte i sin kommentar. Spørsmålet er om LUI- og JBI-ledelsen kjenner sin besøkelsestid?

Det er på høy tid at vi begynner å snakke om elefanten i rommet. 

… men det går mot lysere tider; i mars starter våren